Laks

69 språk Artikkel Diskusjon Les Rediger Rediger kilde Vis historikk

Verktøy Artikkel på nynorskArtihkal davvisámegillii Laks

– Hannlaks – Nomenklatur Salmo salar Linnaeus, 1758 Populærnavn laks[1] atlanterhavslaks, villaks, namsblank, småblank, bleke Klassifikasjon Rike Dyr Rekke Ryggstrengdyr Klasse Beinfisker Orden Laksefisker Familie Laksefamilien Underfamilie Salmoninae Slekt Salmo Miljøvern IUCNs rødliste: ver 3.1

LC — Livskraftig[2] Norsk rødliste:

NT — Nær truet Artsdatabanken (2021)[3] Økologi Habitat: Limnisk og marin Utbredelse: Nord-Atlanteren og tilstøtende elver

«Laks» har flere betydninger. Laks (Salmo salar), også kalt atlanterhavslaks og villaks, forekommer i Nord-Atlanteren og gyter i tilstøtende elver. Globalt har laks status som livskraftig, men den globale populasjonen har ikke blitt vurdert siden 1996,[2] I Norsk rødliste for arter 2021 ble statusen lokalt oppjustert til nær truet i 2021. I tillegg finnes det to relikte laksestammer i Norge, nemlig namsblank eller småblank i øvre deler av Namsen og bleke i Byglandsfjorden.[3] I Norge går laksen lokalt også under en rekke andre navn, som parr, leksing, svidde, tert, pjakk, diddi, svele, og grilse med mer. Beskrivelse Atlanterhavslaksen blir av mange holdt for å være den flotteste av lakseartene. Hannlaksen (som gjerne kalles hake) kan trolig bli opptil 1,5 m lang og veie mer enn 40 kg. Hunnlaksen blir noe mindre. Den offisielle verdensrekorden for stangfiske er en laks som veide 32,5 kg. Den ble tatt i elva Tana i Finnmark av Nils Walle i 1951. I Devon River i Sør-England ble det i 1901 fanget en laks på hele 46,78 kg, men ikke på stang.[4] Atlanterhavslaksen skiller seg fra stillehavslaksen ved at den har færre enn 13 stråler i gattfinnen. Laksen har et lite, spisst hode og kroppen er tykkest rundt ved ryggfinnen. Halefinnen er svakt avrundet i formen. Munnen er moderat stor. Utseendet varierer gjennom de ulike fasene av livet, herunder også utfargingen. Utbredelse og habitat Atlanterhavslaksen er endemisk for Nord-Atlanteren, fra Boston til polarsirkelen i det nordvestre Atlanterhavet, og fra Portugal i sør til Karaporten i Russland i det nordøstre Atlanterhavet. Forskning på laksens gener tyder på at hver elv har distinkte populasjoner (økotyper), som skiller seg genetisk fra andre elver, og i store vassdrag kan det til og med være ulike populasjoner (stammer).[5] Atlantisk laks er delt opp i mange selvreproduserende bestander som gyter i store og små vassdrag med utløp til Atlanterhavet, både i Europa og Nord-Amerika.[6] Norske villaksbestander Laksen blir forvaltet på bestandsnivå både internasjonalt og i Norge, i henhold til retningslinjer fra NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organisation) og råd fra ICES (Det internasjonale havforskningsrådet). Målet for forvaltningen i Norge er at laksebestandene skal oppnå minst god kvalitet etter kvalitetsnormen for villaks.[7] Ved siste vurdering nådde bare 20 % av de vurderte bestandene målet om minst god kvalitet etter kvalitetsnormen.[7] Norske villaksbestander utgjør en stor andel av alle verdens bestander av atlanterhavslaks, og dermed også en stor andel av den genetiske variasjonen innenfor arten. Man regner med at det har vært ca. 450 selvreproduserende bestander av laks i forskjellige elver i Norge.[7] Gjennom seleksjon over mange generasjoner er laksen i den enkelte elv blitt tilpasset miljøforholdene slik at egenskaper som for eksempel tidspunkt for smoltvandring er optimalisert for maksimal produksjon og overlevelse. De ulike villaksbestandene varierer blant annet i størrelse, kroppsform, og alder ved gyting. Den genetiske variasjonen hos villaks er stor, og bare en begrenset del av den finnes hos oppdrettslaksen, selv om flere laksebestander ble benyttet i etableringen av oppdrettslinjene. Relikte laksestammer i Norge

Småblank eller namsblank er en relikt laks som finnes i de øvre deler av Namsen. Det er en variant av atlantisk laks. Foto: Per Harald Olsen De ulike stammene av ferskvannsstasjonær laks i Norge ble antakelig isolert fra anadrom laks i en periode for omkring 9 500 år siden. Ved avslutningen av siste istid var landskapet presset ned på grunn av de store, tung ismassene, og etter issmeltinga hevet landskapet seg raskt. Laks koloniserte elvene fra havet, men det ble mange plasser dannet fosser med landhevinga. Mange av disse fossene var uoverstigelige for oppvandrende fisk og gjorde at mange elvestrekninger ble tømt for laks. I noen få tilfeller ble det isolert kjønnsmodnende individer ovenfor fossene, og disse ble opphavet til den stasjonære laksen. Norge ligger isolert fra resten av Europa, på Den skandinaviske halvøya, og har mange eksempler på arter og bestander av dyr som har en beskjeden utbredelse. Hos norsk laks er en vesentlig del av genetisk og biologisk variasjon knyttet til mangfoldet mellom og innenfor lokale laksestammer. Disse er utsatt for en rekke menneskeskapte trusler knyttet til blant annet fysiske inngrep, oppdrettsindustri og annen industri. Småblank og bleke er derfor en unik del av det norske artsmangfoldet. Mange av de rødlistede artene i Norge er sjeldne innenfor egne landegrenser, men er vanlige eller endog tallrike i andre deler av verden. Dersom slike arter, med lav nasjonal forekomst, skulle bli utryddet, kan det være mulig å reetablere bestander. To eksempler på slik reetablering i våre nærområder er beverens (Castor fiber) gjenerobring av Sverige og Norge etter utsettinger i Sverige i 1960-årene, og reetableringen av havørnbestander (Haliaeetus albicilla) i Skottland og Irland. En eventuell reetablering av småblank og bleke vil imidlertid være umulig, fordi det ikke finnes noen andre laksebestander med samme kombinasjon av genetiske og økologiske egenskaper, som vil være nødvendig for å kunne gjenskape disse variantene. Kombinasjonen av manglende smoltstadium og tidlig kjønnsmodning hos begge kjønn finnes for eksempel ingen andre steder enn i øvre Namsen. Det kan innvendes at det er funnet liknende elvelevende ferskvannslaks på Newfoundland (Canada), men laks på vestsiden og østsiden av Atlanterhavet er så genetisk forskjellige at de ikke kan erstatte hverandre. Småblank/namsblank Småblank eller namsblank er en reliktlaks som finnes i de øvre deler av Namsen. Det er en variant av atlantisk laks (S. salar), men ingen underart. Småblank ble først beskrevet i 1953 av fiskebiologen Magnus Berg, som benyttet lokalnavnet småblank om dverglaksen i øvre deler av Namsen. Småblank stammer antakeligvis fra siste istid, da landheving skapte store fosser som laksen ikke klarte å forsere. Normalt ville dette ha ført til at elva oppstrøms fossefallene ble tømt for laks etter hvert som utvandrende smolt (unglaks) slapp seg ned elva for å drive næringsvandring til havs. Man antar imidlertid at klimaforholdene i Namsen på denne tiden var helt spesielle, slik at både hanner og hunner ble kjønnsmodne uten å foreta næringsvandringer til havs. Nå har småblank holdt til i øvre deler av Namsen i cirka 9 500 år. Den foretrekker rasktflytende elvestrekninger og gjennomfører hele livssyklusen i rennende ferskvann. I motsetning til de fleste relikte laksebestander, slik som byglandsbleka, har ikke småblank næringsvandringer til innsjøer, noe som gjør den unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Genetisk sett er småblank svært forskjellig fra sjøvandrende laks både i Namsen og andre laksevassdrag. Det er avdekket minst tre genetisk ulike bestander. Småblank har spesielt liten variasjon i sitt arvemateriale, noe som gjør den spesielt sårbar for endringer i miljøet. I tillegg ligger den effektive bestandsstørrelsen på et nivå som er for lavt til at den kan overleve på lang sikt. I Norsk rødliste for arter 2006 som utarbeides av Artsdatabanken ble småblank kategorisert som kritisk truet. Siden Norsk rødliste for arter 2010 kun vurderer tilstanden til arten atlantisk laks – og ikke hver enkelt laksebestand – ble småblank fjernet fra rødlisten. Situasjonen til småblank er imidlertid ikke endret, og den er fortsatt sårbar og truet fra flere hold. Terskel- og dambygging ved kraftutbygging har medført en betydelig reduksjon av velegnete leveområder. Flere hurtigflytende elveområder er gjort om til terskelmagasiner med relativt stillestående vann som favoriserer aure framfor småblank. Ørekyt (Phoxinus phoxinus) er en liten introdusert karpefisk som raskt sprer seg i småblankens leveområde. Ørekyten trives best i stillestående vann og man vet ikke sikkert hvilken betydning spredningen av denne arten vil ha for småblank. Sjøvandrende laks har gjennom fisketrapper fått tilgang til nedre deler av småblankens leveområder. Havgående laks kan føre med seg smittsomme sjukdommer, og det er ikke usannsynlig at krysninger eller konkurranse mellom de to bestandene også inntreffer. Den største potensielle trusselen mot småblank er likevel lakseparasitt (Gyrodactylus salaris). Parasitten finnes i vassdrag både nord (Vefsna) og sør (Steinkjervassdraget) for Namsen. Småblank har tidligere vært holdt i levende genbank. Nå finnes det kun melke i frossen genbank. Det jobbes for å få den sikret på ny i levende genbank. Bleke/byglandsbleke Utdypende artikkel: Bleke Bleke eller byglandsbleke er en annen ferskvannsform av laks som finnes i Byglandsfjorden og deler av Otravassdraget i Agder. Bleka fantes før også i Arendalsvassdraget, men der antas den nå å være utryddet. Bleka i Byglandsfjorden ble først beskrevet av professor Knut Dahl i 1927, men det foreligger skriftlig dokumentasjon på forekomst av bleke der så tidlig som i 1777. Det var lenge et etablert fiske på gytende bleke i Byglandsfjorden oppunder jul. Bestanden gikk katastrofalt tilbake omkring 1970, både som en effekt av vassdragsreguleringer og sur nedbør. Ulike forvaltningstiltak og forbedringer av vannkvaliteten gjennom 50 år kan ha reddet bestanden. Bleke kan bli opp mot 30 cm på sitt største, men det normale er en vekt på cirka 200 g. Biologisk sjeldenhet defineres ofte ut fra fire kriterier størrelse på utbredelsesområdet habitattoleranse og tilpasningsevne til miljømessige endringer genetisk integritet bestandsstørrelse Småblank har gjennomgående lav uttelling på alle disse kriteriene. Det eneste virveldyret i Norge med liknende sjeldenhet er damfrosk (Rana lesonae), som bare finnes i et geografisk begrenset område. Imidlertid er damfrosk relativt vanlig i Sverige der arten er klassifisert som sårbar. Småblank er derfor ut fra foreliggende kunnskap den mest unike forekomsten av virveldyr i landet. Atferd og utvikling

En nyklekket lakselarve med den karakteristiske plommesekken. Laksen er anadrom, noe som betyr at den vandrer opp i elvene for å gyte. Selv om laksen lever i havet kan lakseeggene bare klekkes og utvikles i ferskvann. Den gyter som regel i den samme elva den ble født i, men ikke alltid. Det forekommer at enkeltindivider går opp i feil elv — (av merket norsk villsmolt som ble gjenfanget i elv hadde omkring 14 % gått til feil elv).[8] Laks gyter i relativt kalde elver med steinbunn. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet der den livnærer seg til den blir gyteklar etter ca. 1–4 år. Gyting Tilbakevandring til elvene skjer enkelte steder fordelt over hele året, men i Norge fra tidlig mai og frem til november. Gyteperioden er i hovedsak i november. I enkelte elver kan gytingen foregå helt frem til februar. I motsetning til stillehavslaks og de fleste andre atlanterhavstammer, har den nordatlantiske og dermed også den norske varianten, beholdt evnen til å gyte flere ganger. Likevel regner man med at 60–70 % av førstegangsgyterne dør etter gyting. Dvs. 30–40 av 100 gyter 2 ganger og 10–15 av 100 gyter 3 ganger. Jensen viser til undersøkelse i elven Imsa der nesten 70 % av laksen overlevde gytingen og gikk tilbake til sjøen.[8] Hunnen renser ei gytegrop med sporden, der befruktet rogn havner etter leken mellom hunnen og hannen. Det er ikke uvanlig at hunnen doserer dette ut i 7–9 omganger med forskjellige partnere. En tommelfingerregel er at hunnen legger ca. 1 300 egg per kilo vekt. Eggene ligger over vinteren og klekkes om våren. Klekkingen forutsetter en enzymatisk prosess, blant annet med enzymet zonase, som ble påvist første gang i et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen i 1984.[9] Larve/yngel Den aller første tiden lever lakseyngelen av plommesekken, en pose full av næring på larvens mage. Lakseyngelen blir i elva i noen år før den smoltifiseres. Smolt Smoltifisering er en metamorfose der laksen skal forberede seg til livet i havet både på utsiden (skifter farge) og på innsiden (tilpasses saltvann). Det er først når den er 2–5 år gammel at den smoltifiserer seg og vandrer ut i havet. Dette skjer i det vanntemperaturen stiger over ca. 8 grader, oftest i fra begynnelsen av mai (Sør-Norge) og utover videre nordover etter hvert som temperaturen stiger utover våren. Voksen laks Ved utvandringen er smolten mellom ca. 13 cm og 15 cm. lang. Atlanterhavslaksens opphold i Norskehavet og Barentshavet varer gjerne mellom ett og tre år. Etter én vinter i havet veier laksen mellom 1 og 3 kg, og kalles for smålaks. Etter to vintre veier den ofte mellom 3 og 7 kg og kalles mellomlaks. Etter tre vintre veier den gjerne over 7 kg (opp til 18 kg) og kalles storlaks. Forskjell i vekst i havet er i stor grad genetisk betinget.[8] Laksen "velger" selv når den vil bli kjønnsmoden og returnere til elven for å gyte. Det forskes i om dette trigges av tilgang på føde da den i "gode" år ser ut til å velge å bli flere år i havet. Dette ser ut til å ha vært tilfellet i de siste årene (2010–2012). Enkelte hanner blir kjønnsmodne uten å ha vært i sjøen og disse parrhannene på 15–20 cm deltar i gytingen sammen med laks som kommer inn fra havet. Parrhannene kan senere smoltifiseres, gå til sjøen og utvikle seg normalt videre.[8] Vandring Laksen har flere oppvekstområder i havet. Ved Sørvest-Grønland er et viktig oppvekstområde både for europeisk og amerikansk laks, og disse har vært i havet minst ett år. Norskehavet og nordover inn i Barentshavet er også viktige områder. Nord i Norskehavet er det nesten bare laks fra norske elver, mens aller lengst nord finnes det også laks fra russiske elver. I Finnmark går oppvekstområdet helt inn til kysten og innover i fjordene. Smolt som er flyttet og sluppet ut i munningen av en annen elv vender tilbake til denne.[8] Laksens vandring skiller seg fra sjørøye og sjøørret ved at disse vandrer fra elv til kystområdene og tilbake hver sommer. Hos laksen ender hver sesongvandring med at smolten i ferskvann og gytelaksen i sjøen har byttet plass.[5] Oc det som er at forundre, søker hver laks den strøm oc det sted som han er født udi, hvilket hermed bevises. Først haver hver elv oc strøm sin besønderlige skikk oc skilsmisse fra andre elvers laks. Så haver Lyngdals, Undals, Mandals, Torridals, Topdals lakser hver sin skikk, ved hvilken de kunde nogenlunde kiende hvilken strøm de tilhøre om de forgå sig oc fanges i fremmed strøm. – Peder Claussøn Friis (1599)[10] Det er satt frem mange hypoteser om hvordan laksen er i stand til å finne tilbake til sin fødeelv. Laksen må navigere både over store avstander i åpent hav (fjernorientering) og laksen må ved kysten velge rett fjord og rett elv (nærorientering). Allerede i 1599 lanserte Peder Claussøn Friis en teori som inkludere en lederfisk med guddommelige evner. Nyere teorier inkluderer fjernorientering ved hjelp av solen, havstrømmene og elektriske felt, og nærorientering ved hjelp av lukt eller lyd av fødeelven. Det er videre lansert en teori om at smoltens utvandring er basert på feromoner (luktstoffer) spesifikke for en laksestamme (laks fra en bestemt elv). I henhold til denne siste hypotesen danner smoltens utvandring og den voksne laksen vandring tilbake for å gyte et toveissystem, en korridor av lukt, i elv, fjord og hav. Forskningen viser at kjemisk kommunikasjon spiller en rolle for laksefisk.[5] Fiske Sportsfiske Laksen er ettertraktet blant sportsfiskere, men den er på langt nær så populær som ørret. Dette kan skyldes at laks ikke er like tilgjengelig for fiskeren, fordi lakselvene og laksefiske ofte er belagt med restriksjoner og betalingsordninger. Laksefiske i elver er mest populært, og foregår stort sett med flue, sluk og mark som agn. I Norge er nå reke tillatt som agn i bare noen få elver/vassdrag. Både hav- og elvefiske etter laks er regulert ved lov. Laksefiske gir et viktig bidrag til turisme, friluftsliv og inntekt for grunneierne. De lakseelvene som gir årlig størst oppfisket kvantum i Norge, er Tana med bielver, Gaulavassdraget, Orkla og Altaelva. Redskaper

«Laxesti», Balestrand. Foto: Knud Knudsen, om lag 1900 Redskaper som brukes til laksefiske[11] Kilenot – et flytende bundet redskap som fanger laks etter ruseprinsippet (selvfangende), utviklet på 1820-tallet og overtok utover 1800-tallet for settenot de fleste steder i Norge, krever ikke kontinuerlig tilsyn.[12] Lakseverp, sittenot, aktenot, flakenot, rykkenot – kan lokalt ha flere utforminger, men er i prinsippet et kammer som kan stenges etter at fisken har gått inn, redskapet må derfor betjenes av person som holder vakt (derav navnet sittenot). Settegarn – et garn som er satt i rett eller svakt buet linje og begge ender er festet til bunnen eller land. Bunngarn – et bundet, fasttstående redskap som fanger etter ruseprinsippet, sammensatt av et landgarn og selve bunngarnet (ringen), ringen har bunn (gulv) og kileformet inngang (kalv, kjeft, led). Blir mest brukt på grunne steder med lite tidevann (Oslofjorden, Drammensfjorden, Vestfold, Skagerakkysten). Gilje Drivgarn – et bundet redskap som brukes enkeltvis eller knyttes sammen til en garnlenke, ofte over flere kilometer, driften i vannet holdet garnet utstrakt og loddrett. Krokgarn – utviklet fra settegarn og fanger etter snareprinsippet ved hjelp av et ledegarn og en fangstdel, utviklet i Trøndelag og på Møre omkring 1760. Sportsfiske med stang - innført i Norge på 1800-tallet av engelske sportsfiskere.[10] I Numedalslågen benyttes også flåtefiske. Laks i Norge Laks har hatt betydning for næringstilgang og bosetning i Norge fra de eldste tider. Helleristningene i Alta viser blant annet laks.[13] Fiskerett Retten til laksefiske i sjø og ferskvann var et tema allerede i vikingtid eller middelalder. Ved elva Figgjo ved gården Sele sto en runestein fra omkring 1100 med teksten «De maa hugsa at halvparten i elvi med laksevarpi skal høyra til garden Sele til eiedom og til odel.» Både Gulatingsloven og Frostatingslova hadde bestemmelser om eiendomsrett til vann, fiske og jakt. Regelen om «hver manns rett til fiske ved egen jordeiendom slik det hadde vert fra gammelt» og Frostatingslova bestemte at «Kvar mann skal eige vatn og veidestad framfor si jord når det ikkje er lovleg fråskild.» ble tatt inn Magnus Lagabøtes landslov i 1274 og i Christian Vs norske lov fra 1687. Gulatingsloven nevner at ingen må fiske i annen manns elv og ved fiske fra begge elvebredder eier hver mann frem til elvens midtpunkt. Samtidig måtte ingen sperre elven med fiskeredskap slik at fisken ikke kunne vandre fritt fra fjell til fjære: «ganga skal Gudsgåva til fjells som til fjære, um ganga ho vil» (laksen omtales som Guds gave - «godgæfi»).[10] UM FISKEVATN Um ei å renn millom gardane og det er fisk i åi, då eig kvar halve, ut til mid-åi, om dei eg soleis jord til på kvar side. Ingen skal øydeleggja for annanmann eller meinka hans fiskestad som han har hatt frå gamal tid. All stader der folk eig laks-elv, skal kvar gjera fiskegreidor i sitt elvestykke, og det soleis at fiskane kan gå opp i kvar elvepart. Ganga skal Guds-gåva til fjells som til fjære, um ganga ho vil. Um nokon stengjer i åi, då skal dei som eig ovanfor, setja han fem dagar frist på tinget til å bryta ned det som er ulovleg uppsett. Um han ikkje vil bryta det ned, skal dei krevja folkehjelp til å bryta ned; kvar bonde som nektar å fara stad, er saka 3 øyrar. Men til dei får han fengdi, dei som ovanfor bur. Ingen skala fara i annamanns å og fiska utan han vil fiska til den som eig åi, og bøta landnåm til han. Gulatingslovi (del V, kap 14)[14] Da munkene i Lysekloster sperret Oselven tvers over ble det rettssak og biskop Audfinn i Bergen bestemte i 1328 at sperringen skulle brytes ned slik at fisken kunne gå fritt mellom fjell og fjære. Biskopen sendte væpnede menn for å bryte ned den ulovlige fiskegarden. Elvens midtpunkt som grense mellom eiendommene ble senere endret til elvens dypeste sted (djupålen). Ved overdragelse av gårdseiendommer var det vanlig å regne opp alt som fulgte med, typisk ble da vann, jaktterreng og fiskeplasser nevnt. Laks ble samtidig fanget i sjøen før kilenota ble tatt i bruk. Hele eller parter av lakseverper ble omsatt, utleid eller pantsatt som selvstendige eiendommer. For eksempel ble det i Olav Engelbrektssons jordebok (ca. 1530) listet opp lakseverp eid av erkestolen eller Nidarosdomen, noen av disse var bortleid separat, andre sammen med jord. Retten til laksefiske i sjø har hørt grunneieren til og laksefiske i sjøen har vært verdifulle, til dels like verdifulle som gården de var knyttet til. Noen lakseretter i saltvann er særskilt matrikulerte, andre er tatt hensyn til ved verdsetting av gården.[12] Oppdrett

Lakseoppdrett i Nesseby. Oppdrett av laks er en av Norges største og viktigste eksportnæringer, og Norge er en verdensledende produsent og eksportør av fersk og frossen laks. Forholdene for lakseoppdrett er svært gode i Norge fordi temperaturen i havet ikke blir for høy, noe som gjør lakseoppdrett vanskelig lengre sør. Samtidig blir ikke temperaturene alt for lave, noe som gir lite tilvekst siden laksen er vekselvarm. Det ligger oppdrettsanlegg langs hele norskekysten. Regulering av vassdrag Reguleringen av Orkla for kraftproduksjon har endret vassdraget fra å være sterkt flompreget til å ha mer jevn vannføring. Dette har ifølge NINA gitt større vanndekte arealer og større smoltproduksjon. Samtidig har ikke reguleringen endret smoltens utvandring fra Orkla som skjer i mai. Omtrent Mal:Formatnum.20000 smolt drepes i Svorkmo kraftverk hvert år, dette er omkring 10 % av Orklas smoltproduksjon. Orkla er lakseførende 92 km opp til Stoenfossen i Rennebu. Før reguleringen ble det tatt omkring 15 tonn laks og sjøørret i Orkla, etter reguleringen ligger fangsten på opp mot 28 tonn ifølge NINA.[15] Laks i heraldikk Kommunevåpenet til Grane har en blå laks på grå bunn Kommunevåpenet til Grane har en blå laks på grå bunn

Kommunevåpenet til Nordreisa har to grå laks på grønn bunn Kommunevåpenet til Nordreisa har to grå laks på grønn bunn

Kommunevåpenet til Kvalsund har tre grå laks på blå bunn Kommunevåpenet til Kvalsund har tre grå laks på blå bunn

Byvåpenet til Mandal har tre sølvfargede laks på blå bunn Byvåpenet til Mandal har tre sølvfargede laks på blå bunn Villaks og oppdrettslaks Oppdrettslaks kan rømme både fra anlegg på land og sjø, av mange ulike årsaker som for eksempel tekniske feil eller slitasje på lodd. Når oppdrettslaksen først har rømt vil den kunne interagere med villaksen i havet og i elvene hvor laksen gyter. I Norge har vi et nasjonalt overvåkningsprogram for rømt oppdrettslaks [16]. Det knyttes til usikkerhet til antall rømninger som er målt, men det er for eksempel meldt 26 rømte oppdrettslaks i 2022 [17]. Produksjonen av oppdrettslaks har økt, men det eksisterer allikevel en reduksjon i antall rømninger. Det er allikevel for mange rømninger i dag, som påvirker ville laksebestander negativt. Påvirkningen er grundig dokumentert gjennom eksperimentelle studier og observasjoner i elvene. Oppdrettslaksen skaper trusler for villaksen gjennom økt konkurranse om mat og gyteområder, og sykdomsspredning (både nye og allerede etablerte sykdommer som tidligere ikke har vært en fare). En av de største truslene for villaksen som oppdrettslaksen forårsaker er spredning av lakselus, da det er store mengde oppdrettslaks på små områder i merdene[18]. Innfødte laksebestander er typsik genetisk forskjellig fra hverandre og potensielt lokalt tilpasset. Oppdrettslaks representerer et begrenset antall ville kildepopulasjoner som har vært utsatt for ≥12 generasjoner med kultivering og fordeling av gunstige egenskaper ved kunstig seleksjon av genotyper og fenotyper. Følgende faktorer viser å være signifikant forskjellig mellom oppdrettslaks og villaks; vekst, morfologi, livshistorie, adferd, fysiologi og gentranskripsjon[19]. Gjennom feltstudie er det påvist at oppdrettslaks viser lavere livstidskondisjon ute i det fri, enn hva villaksen gjør, og at det er en redusert produksjon av genetisk villaks og potensielt total lakseproduksjon etter introgresjon. Gjennom nye metoder har det blitt avslørt introgresjon hos halvparten av om lag 150 norske populasjoner. Utenfor Norge er fortsatt introgresjon, biologiske endringer, samt mekanismene som driver populasjonsspesifikke påvirkninger dårlig dokumentert. Den eksisterende kunnskapen vi allikevel har viser at de langsiktige konsekvensene av introgresjon forventes å føre til endringer i livshistorietrekk, redusert produktivitet og tilpasningsevnen til fremtidige endringer.[19]